| dc.description.abstract | Denne kvalitative studien tar for seg hva familieterapeuter legger til grunn for sin bruk av narrative brev i terapi, og hvilke tanker familieterapeutene gjør seg om tekstens innflytelse på det terapeutiske samarbeidet. Studien bygger på intervjuer med fire familieterapeuter som praktiserer i ulike kontekster og har ulik geografisk tilhørighet. Studiens empiri ble samlet inn og analysert ved hjelp av konstruktivistisk Grounded Theory. Narrativ brevpraksis er lite beskrevet i forskning, noe som påvirket valget av Grounded Theory som design. Analysen resulterte i seks common sense kategorier, og seksten underkategorier. Kategoriene omhandlet terapeutenes tidligere erfaringer (1), holdninger (2), måten de posisjonerte seg i samarbeidet (3), brevenes effekt på den terapeutiske relasjonen (4), hvordan brevene ga terapeutene handlingsrom (5), og hvordan praksisen påvirket terapeutenes egen prosess (6).
Funnene antyder at familieterapeutene begrunner bruken av brev med den maktforskyvningen som skapes ved at terapeuten deler sine tanker i tekstform. Dette påvirker også relasjonsaspektet av det terapeutiske samarbeidet. Formålet med terapeutenes bruk av brev fremstår å være å styrke klientens handlingsposisjon. Posisjoneringsteori benyttes i diskusjonskapitlet for å forstå terapeutenes handlinger. Praksisen fremstår forankret i terapeutenes verdisyn og holdninger.
Tekstens innflytelse på det terapeutiske arbeidet blir diskutert ved hjelp av Bakhtins begreper om dialogisme og flerstemthet. Brevene kan sies å fungere som et «thinking device» overfor klienten, som klienten kan gå i dialog med gjennom flere gjennomlesninger over tid. Måten terapeutene tilgjengeliggjør sin indre dialog på kommer også med omkostninger, som kan skape ubehag for terapeutene. Ubehaget forstås som et resultat av en sårbarhet, og diskuteres ut i fra begreper hentet fra Tom Andersen.
Studien indikerer kompleksiteten som ligger til grunn for familieterapeuters praksis med narrative brev. Den belyser mulige fallgruver, og understreker viktigheten av å ha et veloverveid og reflektert forhold til praksis. Empirien kan antyde at tidlige yrkeserfaringer har bidratt til å forme praksisen. Funn antydet og at brevskriving hadde en positiv ringvirkning på andre terapiferdigheter, noe som kan gi implikasjoner for videre forskning. | en_US |
