Kirkeverge som lokal kirkestrateg. En kvalitativ studie av kirkevergens forståelse og utøvelse av rollen som tjenesteutvikler som en del av sitt institusjonelle lederskap

Abstract

Tema for denne studien er kirkevergens forståelse og utøvelse av tjenesteutvikling og hvordan utvikling og tilpasningsarbeidet kobles til institusjonell tenkning. Konteksten er lokal ledelse i Den norske kirke der kirkeverger er virksomhetsledere i kirkelig fellesråd. Formålet og bidrag til faget er en videreutvikling av Askelands integrerte ledelsesmodell (2016) der jeg viser nye sammenhenger mellom rolleprofilene som ikke har vært diskutert før. Jeg belyser den lokalkirkelige varianten av strategiarbeid og hvordan utvikling og tilpasning henger sammen. Problemstillingen er: Hvordan forstår og utøver kirkevergen rollen som tjenesteutvikler som en del av sitt institusjonelle lederskap? Rammen for studien er Askelands integrerte ledelsesmodell (2016). Det er særlig lagt vekt på å utfylle tjenesteutvikleren gjennom teori om strategisk arbeid (Mintzberg 1985,1989, 2009) og organisatorisk tilpasningsevne Uhl-Bien (2018) og hvordan dette kan forstås som institusjonell ledelse og institusjonelt arbeid Selznick (1957) og Kraatz (2009). Studien er en kvalitativ undersøkelse og data er hentet fra fem kirkeverger som representerer kirkelig fellesråd i by og landkommuner av ulike størrelser på Sørlandet og Østlandet. Et sentralt funn er at kirkevergen som tjenesteutviklere utøver rollen som en del av sitt institusjonelle lederskap. Tjenesteutvikling ligger ikke isolert i en lederrolle hos informantene, men kan snarere ses som en dynamisk balanse på tvers av lederrollene i Askelands integrerte ledelsesmodell (2016). Samtidig dokumenteres det at tjenesteutviklerrollen handler både om utvikling og tilpasning. Funn viser at utvikling og tilpasningsarbeidet kobles til forståelsen av kirkens formål og oppdrag. Nettopp her fremstår kirkeverger som folkekirketenkere og utøver institusjonelt lederskap.