| dc.description.abstract | Innledning: Hensikten med denne studien er å beskrive den historiske utviklingen av behandling og omsorg ved livets slutt ved Diakonhjemmet sykehus. På slutten av 1800-tallet skjedde store samfunnsendringer. Økt befolkningsvekst i storbyene skapte grunnlaget for trange levekår, smittsomme sykdommer og økt underernæring. Både offentlige og ideelle organisasjoner måtte hjelpe. I 1890 startet en diakonal institusjon sykehjem for eldre menn i Oslo, og få år senere var Diakonhjemmet sykehus etablert.
Metode: Denne undersøkelsen inkluderer arkiv- og forskningsdata fra Diakonhjemmet sykehus (1897-2017) gjennomført i henhold til juridiske og etiske regler. Vi brukte både kvalitative og kvalitative data, inkludert legejournalen. Vurderingene fra 1977 og 2017 inneholder sammenlignbare basisdata. For arkivdataene (1897-1967 brukte vi et forenklet spørreskjema fra våre sykehusstudier. Vi har brukt en beskrivende innholdsanalyse av dokumentasjon de siste tre dagene av livet på sykehuset.
Resultater: Dokumentasjonen i legejournalen var begrenset de første tiårene. Sykehuset hadde begrenset utstyr ved oppstart. Mangel på faglige ferdigheter, undersøkelsesverktøy, kirurgi og medisiner ga få muligheter til å forlenge livet. De medisinske behandlingene ble bedre etter andre verdenskrig. Det var først på 1950-tallet sykepleierapporter ble en del av legejournalen. Elektroniske pasientjournaler ble innført på 1980 tallet og bidro til å gi en rask oversikt over pasientens situasjon. I det samme tiåret ble hospitsfilosofien og utviklingen av palliativ medisin introdusert i Norge med vekt på "helhetlig omsorg". Det tok likevel tid før omsorg for døende ble integrert i aktuelle fagplaner. Sykehuset har i dag et aktivt palliativt team. Økt levestandarden og medisinsk utvikling viser at 63% av pasientene som dør er 80+ mot 0 % de første ti-årene. Den umiddelbare dødsårsaken endret seg fra tuberkulose, kreft til sykdommer i luftveiene.
Konklusjon: Denne rapporten omfatter behandling og omsorg ved livets slutt ved Diakonhjemmet sykehuset i Oslo i løpet av 120 år. Ved starten hadde legene få diagnostiske hjelpemidler. Levestandarden og medisinsk utvikling økte gradvis. Alder 80+ ved død, endret seg gradvis fra 0-63%. I dag er fysisk lindring et sentralt anliggende ved livets slutt, åndelig omsorg er det vanskeligere å dokumentere. | en_US |
