«Ja, så var det dette med brukermedvirkning da». En undersøkelse av introduksjonsveilederes forståelse av og erfaring med brukermedvirkning i introduksjonsprogrammet

Abstract

Denne masteroppgaven handler om introduksjonsveilederes forståelse av og erfaringer med begrepet brukermedvirkning i introduksjonsprogrammet for flyktninger. Formålet med introduksjonsprogrammet er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltagelse i yrkes- og samfunnslivet, samt styrke deres økonomiske selvstendighet. Brukermedvirkning og individuell utforming av programmet er viktige prinsipper. Det er fastsatt i introduksjonsloven at det skal tilrettelegges for brukermedvirkning gjennom kravet om at hver enkelt deltager skal være med på å utvikle og følge opp egen individuelle plan. Utover dette er det hver enkelt kommune som bestemmer hvordan de ønsker å praktisere brukermedvirkning. Oppgavens problemstilling er: «Hvilke forståelser og erfaringer har introduksjonsveiledere i introduksjonsprogrammet av brukermedvirkning?». For å avgrense oppgaven har jeg benyttet fire forskningsspørsmål: (1) Hvilken forståelse har introduksjonsveiledere av brukermedvirkning? (2) Hvordan mener introduksjonsveiledere den individuelle planen kan benyttes som verktøy for brukermedvirkning? (3) Hvilke faktorer mener introduksjonsveiledere har innvirkning på utøvelsen av brukermedvirkning i introduksjonsprogrammet? (4) Hva mener introduksjonsveiledere bør forbedres i introduksjonsprogrammet for å tilrettelegge for mer brukermedvirkning? For å innhente data er det benyttet kvalitativt intervju med seks introduksjonsveiledere. For å analysere datamaterialet er det tatt i bruk temasentrert analyse. Resultatet fra analysen er drøftet i lys av relevant teori, lovverk og tidligere forskning . Studien viser at introduksjonsveilederne hadde både like og ulike forståelser av begrepet brukermedvirkning. Det kom frem at ulik forståelse av begrepet kunne medføre ulik praksis hos introduksjonsveilederne. På bakgrunn av dette stod noen av deltagerne i fare for å ikke få reell medvirkningskraft i sin tid i programmet. Det kom også frem at informantene sørget for brukermedvirkning gjennom å lage individuelle planer til hver enkelt deltager. På den andre siden krevde dette tett oppfølging av deltagere, noe informantene ikke alltid hadde ressurser til å følge opp. Introduksjonsveilederne mente opplæring i kulturkompetanse kunne være med på å fremme deltageres mulighet til å medvirke. Dersom deltagere fikk økt kunnskap om den norske kulturen mente mine informanter at dette økte deres valgmuligheter i Norge, samt sannsynligheten for at de fikk gjøre noe de selv ønsket. Manglende kunnskap om den norske kulturen kunne medføre at deltagere ble nektet adgang til deler av samfunnet der de selv ønsket å bidra. Dette fordi deltagerne handlet feil rundt norske skikker og normer, og handlet derfor upassende ovenfor andre nordmenn. Introduksjonsveilederne mente at kontor på skolen til deltagere og brukerråd kunne gjøre det enklere å utøve brukermedvirkning i introduksjonsprogrammet. Samtidig problematiserte de dette relatert til organisatoriske rammebetingelser som satte begrensninger for deres handlingsrom og manglende ressurser.