On the old and the new: An ethnographic study of older people’s mental health services in a changing welfare state

Abstract

The Norwegian welfare state is traditionally known as universalistic. Thus, it might be expected that public healthcare services would cover all citizens on equal terms. Yet older people with mental health problems are not covered in this way. Their mental health problems are described as under-treated. The access of older people to mental health services is perceived as being inferior to that of younger people. Finally, elderly care is characterised by an increasing tendency to downplay the psychosocial dimensions of care. Paradoxically, these non-universalistic outcomes result from patterns of action that are informed by universalistic belief. Part of this belief is a tendency among variously positioned welfare state stakeholders in Norway to place trust in the state and its capacity and determination to carry out a policy of universalistic welfare. Trust in the state as a universalistic enabler occurs in a setting where the Norwegian welfare state experiences a financial capacity problem. Moreover, it occurs in an international setting where welfare states are converging. One of the consequences is that universalistic welfare states are liberalized. This thesis argues that in this national and international setting, the state exploits its power over the municipalities in order to avoid blame and shirk responsibility for policies with non-universalistic outcomes. Universalistic belief encourages municipal stakeholders to accept the role as scapegoat for national, non-universalistic policies, and to act in ways that perpetuate such policies. It is probable that the mental health field of older people is just one illustration of a general development of universalistic decline which is likely to become widespread. Universalistic decline is accompanied by gradual change in traditional Norwegian beliefs which are being replaced by new ones.

Den norske velferdsstaten er kjent som universalistisk. Det vil si at den er kjent for å sikre at alle innbyggere har lik rett til, og faktisk bruker, offentlige velferdstjener når de trenger det. Dermed kan det forventes av norske helse- og omsorgstjenester at de favner alle innbyggere likt. Men eldre med psykiske helseproblemer blir ikke behandlet i tråd med dette universalistiske idealet. Psykiske helseproblemer blant eldre beskrives som underbehandlet. Tilgangen til psykiske helsetjenester beskrives som dårligere enn blant yngre. Endelig forekommer en tendens til nedtoning av de psykososiale sidene ved offentlig eldreomsorg. Paradoksalt nok viser avhandlingen at slike ikke-universalistiske trekk forårsakes av handlingsmønstre preget av tro på universalismen. Tillit til staten, og til statens evne og vilje til å gjennomføre universalistisk velferd, er en del av denne troen. Avhandlingen analyserer konsekvensene av tillit til statens rolle som universalistisk pådriver i en sammenheng der den norske velferdsstaten erfarer et økonomisk kapasitetsproblem. Den ser kommunal praksis i sammenheng med en internasjonal utvikling der tidligere ulike velferdsstater er i ferd med å bli mer like hverandre. En følge av denne internasjonale utviklingen er at universalistiske velferdsstater - som den norske – blir liberalisert. Avhandlingen argumenterer for at staten, i denne nasjonale og internasjonale sammenhengen, benytter sin makt over kommunene til å unnslippe skyld og ansvar for politikk med ikke-universalistiske følger. Universalistisk tro blant kommunale aktører bidrar til at kommunen opptrer som syndebukk for nasjonal, ikke-universalistisk politikk. Statstillit og universalistisk tro nærer handlingsmønstre som viderefører den ikke-universalistiske politikken. Det som skjer med eldre på det kommunale psykisk helse-feltet kan trolig ses som et tidlig tegn på en generell utvikling som senere kan spre seg til nye velferdsstatsfelt. Universalismen smuldrer gradvis opp, og tradisjonell norsk tro om hva velferdsstaten er og skal være, erstattes gradvis med ny tro.