Helsekompetanse i møte med personer med mild til moderat utviklingshemming. En kvalitativ undersøkelse blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg konseptet helsekompetanse og dets relevans for personer med mild til moderat utviklingshemming, og hvordan forståelser av selvbestemmelse og autonomi kan kaste lys over denne tematikken. Konteksten for undersøkelsen er kommunehelsetjenesten. Undersøkelsen er kvalitativ og målet har vært å få frem dybdekunnskap og gode eksempler på hvordan helse- og omsorgstjenesten fremmer helsekompetanse. Studien gir nye perspektiver til hvordan helsekompetanse bør forstås i møte med personer med mild til moderat utviklingshemming for at likeverdige helsetjenester kan utvikles ytterligere. I Nasjonal veileder. Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (Helsedirektoratet, 2021) bygges det på en funksjonell forståelse av helsekompetanse som vektlegger den enkeltes muligheter til å lese og forstå helseinformasjon. Mine resultater viser at helsekompetanse forstått som en individuell ferdighet er en utilstrekkelig tilnærming i møte med personer med mild til moderat utviklingshemming. Resultatene viser at personer med utviklingshemming trenger mye støtte og tilrettelegging i hverdagen i møte med helserelaterte tema. Støtte og tilrettelegging gis individuelt, for eksempel gjennom veiledning, og gjennom de sosiale strukturene i et bofellesskap, hvor fellesmåltidet kan utgjøre et eksempel på dette. Godt samarbeid mellom pårørende og de profesjonelle er avgjørende faktorer når helsekompetanse skal fremmes. Mine resultater viser at en sosial modell for helsekompetanse gir konseptet mye mer relevans i møte med personer med mild til moderat utviklingshemming. Det er gjennom støtte og tilrettelegging, fra flere nivåer i samfunnet, at helsekompetanse kan fremmes. Mine resultater viser at forståelser av selvbestemmelse og autonomi kan kaste lys over hvordan helsekompetanse kan fremmes til personer med utviklingshemming. Forstår man autonomi som et relasjonelt fenomen, så kan man være autonom og samtidig få hjelp og støtte. Helsekompetanse fremmes gjennom de støttende sosiale strukturene. De støttende sosiale strukturene er viktige for oss alle, men for personer med utviklingshemming er disse enda mer avgjørende. Studien viser også at medborgerskapsperspektiver bidrar til å løfte frem betydningen av den sosiale tilnærmingen til helsekompetanse.