| dc.description.abstract | Denne studien omhandler relasjonsarbeid i utredninger av barn mellom 1-12 år, der det utfordrende å vite om vanskene skylles autismespekterforstyrrelser (ASF) eller omsorgssvikt. Dette er to tilstander som kan ha et likt symptomuttrykk, selv om årsak, behandling og prognose er ulike. Konsekvensene av å forstå barnets vansker feil, kan få store konsekvenser for barnet. Derfor er dette er viktig tema å bringe frem ny kunnskap om, også fordi det allerede eksisterende forskningsgrunnlaget er tynt.
Studiens hensikt har vært å beskrive fagpersoners erfaringer med relasjonsarbeidet med barnet og barnets familie i utredningene, med utgangspunkt i følgende problemstillingen: «Hvilke erfaringer har fagpersoner med relasjonsarbeid i utredninger av barn, der de er i tvil om barnets vansker skyldes ASF eller omsorgssvikt?»
Gjennom kvalitative forskningsintervjuer med fire fagpersoner, som arbeider med ASF utredninger, har problemstillingen blitt belyst. Intervjuene ble transkribert og analysert i tråd med prinsippene til Malteruds modell for systematiske tekstkondensering (Malterud, 2011). Analysen er gjennomført med utgangspunkt i en fenomenologisk-hermeneutisk forståelsesramme.
Funnene viser at deltakerne anerkjenner relasjonsarbeidet som relevant og viktig for en god utredning. Spesielt relasjonsarbeidet med foreldrene blir trukket frem. Å skape en trygghet hos foreldrene om at de kan snakke om alt, hvor sentralt det er at foreldrene opplever det som skjer i utredningene som nyttig og å validere foreldrenes vanskelige situasjon, trekkes frem. Videre beskriver deltakerne viktigheten med å etablere en relasjon til barnet for å få til en god utredning. Å se barnet i relasjon til foreldrene beskrives som viktig for å forstå hva barnets vansker handler om. Deltakerne beskriver også erfaringer med å bruke relasjonen til å kjenne etter hvordan det er å være sammen med barnet. I de tilfellene der en bekymring for barnets omsorgssituasjon må settes ord på, beskriver deltakerne at de frykter at familien slutter å møte opp til videre utredning og behandling. Å kommunisere en slik bekymring til foreldrene beskrives som utfordrende.
Drøftet opp mot teori om relasjonsarbeid, Skjervheims «Deltakar og tilskodar» og Kierkegaards hjelpekunst, viser studien at deltakerne møter barnet og foreldrene med et subjektsyn, en empatisk holdning og likeverd. Foreldrene blir omtalt som samarbeidspartnere og ordet samarbeid brukes også om relasjonen til barnet i testsituasjon. Utredningen er noe deltakerne samhandler med barnet og familien om. Samarbeidet kan derimot settes på spill dersom en bekymring for barnets omsorgssituasjon må settes ord på. | en_US |
