| dc.description.abstract | Denne studien ønsker å belyse foreldres opplevelser med hjelpesystemene etter at ungdommen ble tatt for alvorlig kriminalitet. Studien baserer seg på en kvalitativ undersøkelse. Problemstillingen er som følger: «Hvilke opplevelser hadde foreldre med hjelpesystemer etter at ungdommen begikk alvorlig kriminalitet?» For å svare ut problemstillingen er det blitt gjennomført kvalitative semistrukturerte intervju med tre foreldre hvor ungdommen har begått alvorlig kriminalitet. Inspirert av Interpretative Phenomenological Analysis (IPA) som analysemetode, fremtrådte fire hovedfunn:
1. Intervjupersonene opplevde tillit og følte seg trygge i møte med hjelpesystemene
2. Intervjupersonene opplevde en form for støtte som førte til endring
3. Intervjupersonens egne holdninger som viktig for endring og hjelpen de mottok
4. Intervjupersonene erfarte både nyttige og mindre nyttige bidrag fra hjelpepersonene
Studien diskuterer studiens funn knyttet opp mot tidligere forskning og relevant teori. Teori som støtter denne studien er systemteori, Bronfenbrenners utviklingsøkologiske teori, «attempted solutions», sosialkonstruksjonisme og samarbeidende- dialogisk familieterapi, terapeutens allianse, opplevelse av sammenheng, diskurs og makt. Studien drøfter på hvilken måte tillit og trygghet ble skapt i samarbeid mellom intervjuperson og hjelpepersoner. To av tre intervjupersoner opplevde endring i møte med hjelpesystemene, hvor blant annet systemisk forståelse og «attempted solutions» kan ha vært bidragsytende for den opplevde endringen. Egne holdninger til å ta imot hjelp var alle intervjupersonene opptatt av. Dette drøftes opp mot blant annet diskurs og makt samt opplevelse av sammenheng (OAS). Studien tar for seg intervjupersonenes opplevelser av å ikke bli tatt på alvor av hjelpesystemene, som var noen av de mindre gode opplevelsene. Studien kan gi implikasjoner for hjelpepersoner som arbeider med barn, unge og familier, samt for kommunale og statlige tjenester. | en_US |
