| dc.description.abstract | Fontenehusbevegelsens opprinnelse kan spores tilbake til selvhjelpsgruppen We are not alone ved det psykiatriske sykehuset Rockland State Hospital. De ville hjelpe hverandre med å skaffe arbeid og tak over hodet, og å unngå ensomhet. I samspill med velgjørere og fagpersoner etablerte de Fountain House New York i 1948. John Beard, som ble ansatt som leder der på midten av 50-tallet, regnes som en sentral bidragsyter til at fontenehusbevegelsen senere kunne utvikle seg til en normstyrt verdensomspennende bevegelse – med bestemte retningslinjer tuftet på verdiene frivillighet, likeverd og relasjoner.
For et par år siden skulle det etableres to nye fontenehus her til lands, og det ble ansatt en leder på hvert av stedene. Ledere, som på den ene siden ble bærere av en historie og et distinkt verdigrunnlag, og som på den andre siden skulle skape noe nytt – i samspill med andre. Studien søker å belyse ledernes tidlige fotavtrykk i denne balansegangen via følgende problemstilling:
Hvilke institusjonelle rammer omgir et nyetablert fontenehus og deres ledere, og hvordan bidrar lederne til en begynnende institusjonalisering av verdier, formål og identitet?
Studien er en kvalitativ undersøkelse basert på kildetriangulering (intervjuer, følgeobservasjon og dokumentanalyse). Empirien forstås primært i lys av elementer fra institusjonell teori, mens studien metodisk er inspirert av praksisteori.
Et sentralt funn er at de internasjonale retningslinjene kan forstås både som identitetsmateriale og som institusjonell innramming. Ved å følge retningslinjene synes lederne å sikre legitimitet som fontenehus, og kommer i dag heller ikke på kollisjonskurs med verdiene de nåværende finansierende samarbeidspartnerne søker å realisere (Helsedirektoratet, hjemkommuner og legater). Med NAV som en mulig framtidig oppdragsgiver, vil hus og ledere antakelig bevege seg over i et mer pluralistisk institusjonelt landskap.
I studien konkluderes det med at lederbidrag knyttet til en begynnende institusjonalisering av verdier, formål og identitet kan beskrives og forstås som en gjenskaping (re-creation) av institusjoner, via translasjon. På praksisplan identifiseres rekrutteringsarbeid, opplæring, etablering av strukturer, profilering og historiefortelling som sentrale lederbidrag – i tillegg til det å framstå som rollemodell i ord og gjerning. | nb_NO |
