| dc.description.abstract | Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvordan mennesker i alderen 60-75 år erfarer, fortolker og danner mening om det å være eldre. Med dette utgangspunktet søker studien, å identifisere hva som særpreger nettopp denne livsalderen.
Grunnlaget for analysen har vært data fra dybdeintervjuer med fire, eldre, to kvinner og to menn i aldersspennet 60-75 år. Analysen har en fenomenologisk inngang og IPA (Interpretative phenomenological analysis) er brukt som analysemetode av tekstmaterialet. I studien har de teoretiske perspektivene tatt utgangspunkt i systemisk, sosialkonstruksjonistisk og narrativt tankegods. Forståelse, fortolking og meningsdannelse har blitt diskutert i lys av denne teorien og gerontologisk forskning.
Studien viser at deltagerne har tydelige og fyldige beskrivelser av hvordan de ikke ønsker å være eldre, men langt færre positive rollemodeller. Livsalderen er kjennetegnet ved flere særtrekk som åpner for verdifull erfaring og innsikt: Større frihet, knappere tid og derved tydeligere prioriteringer, gleder ved å dele og bidra og «nye» gamle relasjoner. Studien avdekket aldersstereotypier og diskurser knyttet til alder som viktige premissgivere i eldres fortolkning av å være eldre.
Ytterligere fenomenologiske tilnærminger anbefales for å forstå livsfasens muligheter og utfordringer bedre. Det vil også være nyttig å identifisere et mangfold av eldre rollemodeller og narrativ, slik at rammer for hva det vil si å være eldre utvides og alternative «stemmer» gir sine beskrivelser av å være eldre. | nb_NO |
