| dc.description.abstract | Denne doktoravhandlinga fokuserer på dei britiske misjonærane si rolle i den politiske historien på Madagaskar frå 1820 til 1840. Tittelen stiller spørsmålet om dei var mest evangelister eller politiske utsendinger.
Det gassiske samfunnet gjennomgår store forandringar i denne perioden, på grunn av dei store politiske ambisjonane til dei gassiske ledarane, kombinert med økonomisk og militær hjelp frå England. Dette skjer i klar konkurranse med franske interesser under dekke av å stoppa slavehandelen frå Madagaskar. Britisk før-kolonial politikk fokuserer ofte sterkt på vennskapsavtaler og fredsavtaler med innfødte ledarar, og slike avtaler fører som oftast til at stormakta seinare tek kontroll og gjer områda til koloniar. Slik gjekk det ikkje på Madagaskar, fordi ledarane tidsnok såg farene og forkasta desse avtalane.
Den første protestantiske misjonæren kom til Antananarivo i 1820, saman med James Hastie, den politiske utsendingen frå guvernøren på Mauritius. Og misjonærane frå London Missonary Society fekk heilt frå starten klare politiske funksjoner i det gassisk-britiske samarbeidet. Deira undervisning i både praktiske og teoretiske fag, blir brukt av dei gassiske ledarane til bevisst nasjonsbygging f.eks. til oppbygging av industri, administrasjon og den nye hæren. Tross løfterike signal underveis, ber ikkje evangeliseringsprosjektet deira store frukter. Først i 1831 får dei lov å døypa gassarar, og dette løyvet blir snart trekt tilbake. Men gjennom leseundervisning og oversetjing av Bibelen og annan kristen litteratur, f.eks. John Bunyans Pilgrims vandring, legg dei grunnen til ei lita, men livskraftig undergrunnskyrkje, som kan overleva 26 års hard forfølging.
Då den gassiske staten etter tronskiftet i 1828 endrar sin politikk overfor britiske interesser, blir også misjonærane si rolle endra. Frå å vera viktige samarbeidspartnarar for dei gassiske ledarane, blir dei etter 1831 sett på som agentar for framand kultur og religion, og som spioner og agenter for britisk politikk. Interne stridigheter mellom misjonærane underbyggjer desse vurderingane, og er medverkande til at kristendommen blir forbudt i 1835. Dette innleiar martyrtida for gassiske kristne. Men sjølv om misjonærane sine feilgrep blir fatale for venene deira, kan vi konstatera at forfølginga også er eit resultat av maktkamp i den gassiske eliten, der Hova-familien ”Andafiavaratra” treng ei ”god sak” for å styrkja makta si. Misjonærane har derfor ei stor politisk rolle i den undertrykkinga av heile folket som skjer i ly av kampen mot kristendommen. | en |
